Kapittel 6 - Video

Video

Video kan være alt fra opptak av virkeligheten til dataanimerte scener. En video inneholder som regel raskt etter hverandre for å vise bevegelser, lyd, og de forteller en selvstendig historie. En video brukes ikke i et brukergrensesnitt, men brukes som innhold i en multimedieproduksjon. En må passe på bruken av video, da den er veldig selvstendig, så den ikke tar oppmerksomheten vekk fra andre viktigere ting i multimedieproduksjonen.

Vanlige bruksområder:
-Brukerveiledninger og informasjon: Viser hvordan ting skal gjøres, evt ikke gjøres :P
-Undervisning: Informasjon knyttet til utdanning, blant annet video av folk med forskjellig språk, eller fysikkforsøk eller lignende
-Underholdning: Video av morsomme hendelser, action-filmer, musikkvideor og ting vi kan underholde oss med.
-Nyheter: Videoreportasjer med nyheter fra rundt omkring verdenen.

Digitale videofiler kan derfor ofte være store, og ved visning av dette over internett vil det være en fordel å blant annet streame dette(altså starte avspilling samtidig som den laster ned noe lengre frem i videoen).

Teknisk kvalitet og egenskaper:
Video var opprinnelig laget med analogt utstyr som utnyttet videokassetter med magnetbånd, og skjermer med billedrør. Dette er nå som alt annet digitalisert, og vi har derfor litt andre uttrykk for kvalitet, kvalitet kan nå måles i tall som med alle annen digital media! En video består av masse enkeltbilder som spilles lynraskt etter hverandre i serie. Den tekniske kvaliteten avgjøres av antall pikseler den består av, fargedybden og hvor mange bilder som blir vist fram i sekundet(fps). På samme måte som med lyd, kan vi regne ut bitraten til video. Hvis pixelstørrelsen er 720 x 576, med 24 bit fargedybde og 25 bilder per sekund, får vi bitraten:

720(piksel bredde) x 576(piksel høyde) x 24(bit fargedybde) x 25(bilder per sekund) = 248,8 Mbit/s (bitrate)

Komprimering:
Bitraten vi fant ut ovenfor er jo enorm, og det vil jo gi en meget stor fil, og er derfor ikke noe vi vil enkelt kunne bruke eller dele. Derfor gjør vi som alle andre, og komprimerer videofila. Dette gjøres i 99% av videofilene i verden med en lossy komprimering(ødeleggende). Vi sparer plass på å kutte ned fargedybde, og ved å ikke lagre bilde for bilde, men heller et hovedbilde, og deretter forandringene mellom bildene, slik at vi har masse halvferdige bilder som tar mindre plass, smart huh? : ) Det finnes mange måter å komprimere, og de følgende er de mest kjente:
-MPEG-1 - Komprimering av video og lyd er beskrevet i standarder utviklet av en gruppe MPEG(Moving Picture Experts Group). Det første standarden, MPEG-1 har gjort jobben sin her i videoverden, men dens lydkomprimering lever videre i beste form som MP3(Mpeg-1 audio layer 3).
-MPEG-2 - Dette er en av de mest populære måtene å komprimere på for tiden. Brukes i DVD, satelitt-TV og kringkasting osv.
-MPEG-4 - Dette er en nyere standard som brukes mesteparten av tida i dag. Den inneholder muligheter for kopibeskyttelse(DRM), og det finnes mange ulike versjoner av standarden. DivX(mest brukte komprimeringa på data da den gir god kvaltiet på lite plass), Quicktime, Blueray("nye DVDen"), og det nye bakkenettet i Norge benytter også denne standarden.
-WMV - Denne komprimeringa er utviklet av Microsoft og brukes i deres WMV-filformat som spilles av med Windows Media Player.
-Sorensen - Komprimering som brukes i eldre quicktime-formater og i Flash Video.
-DV - Denne komprimeringa lagrer ikke forandringene i bilder som andre komprimeringer, men den komprimerer, pakker ned, alle bildene så de tar mindre plass. Dette gir større filer, men er lettere å redigere med videoredigeringsverktøy.

Codec:
Programvaren/utstyret som brukes til å komprimere eller dekomprimere videoer kalles en codec(eller videofilter). For å kunne se en komprimert video må du ha en codec som stemmer overens med måten videoen er komprimert med. La oss kalle en codec for et språk, som brukes til å tyde filenes komprimering. Det er viktig, eller i det minste smart å velge en populær codec når en komprimerer en video slik at flest mulig kan se videoen uten for mye tull(evt kan du legge ut en link på f.eks. hjemmesiden lett tilgjengelig for hvor codecen lastes ned).

Videostandarder og forholdet mellom bredde og høyde:
I Europa, Asia og Australia brukes en video- og tv-standard som kalles PAL, hvor det er 25 bilder per sekund som vises, og vanligvis en pikselstørrelse på 720 x 576. I USA, Canada og Japan brukes det NTSC, hvor det er 29,97 bilder per sekund, og 720 x 480 pikseler. Det finnes også en standard til, SECAM, som brukes i f.eks. Frankrike. I senere tid har det komme en ny tv-standard som heter HDTV, en høy oppløsnings-standard. Den har mange flere piksler, vanligvis 1280 x 720(HD-Klar) eller 1920 x 1080(Full HD). De fleste flatskjerm og tv-ene på markede i dag viser minimum den minste av disse(HD-Klar), mens andre dyrere kan vise den beste(Full HD).

Standard forhold mellom bredde og høyde er 4/3(letterbox, altså standard firkanta tv) og 16/9(bredskjerm). I PAL-standarden brukes det 720 x 576 piksler for begge. Det vil si et forhold på 5/4 - noe som verken er 4/3 eller 16/9, det vil si at hver piksel er noe brede enn den er høy. Når slike bilder vises på nymoderne tver med kvadratiske piksler, blir bildet noe sammentrykt, derfor strekkes bilde som regel noe i bredden for å jevne det ut. For eksempel får et 16/9-bilde en bredde på 720 x 1,422(forholdet mellom pal og 16/9 standarden) = 1024 piksler. HDTV-standarden er derimot mer fornuftig, og er perfekt tilpasset kvadratiske piksler, som f.eks. 1280/720 = 16/9 forhold.

Interlacing er et fenomen i videoverden. Det går ut på å skape en jevn bevegelse ved å ikke ta 25 bilder i sekundet, men 50 halve bilder(anenhver linje på en skjerm liksom), for deretter å sette de sammen(deinterlacing). Det gir gode bevegelser, men igjen, det krever litt arbeid av tven. Nyere flatskjermer bruker derfor ofte progressive bilder(kan ofte velge mellom interlaced og progressive på tv-apparatet etter eget ønske). Progressive er hele bilder som blir vist, 25 per sekund. Dette er de bildene som gir best resultat, men desverre er det bare litt dyrere kameraer som takler dette, i forhold til de noe rimeligere som bare støtter interlaced(hvertfall i beste oppløsning).

Filformater:
De fleste filformatene som brukes til video er såkalte "container" formater som kan holde på både komprimert video og bilde. De er komprimert på hver sin måte, men samles i en fil med et av disse formatene. De meste kjente kommer nå.. The nominees are:
-DV/DIF - Populært format i videokameraer som bruker MiniDV-kassetter(magnetbånd). Bruker DV-komprimering med høy bitrate(25Mbits/s), og gir høy bildekvalitet og er enkel å redigere. Kan også ta opp HD-video, men da brukes som oftest MPEG-2-komprimering.
-AVI - Eldre filformat. Kan inneholde video og lyd som er komprimert på hver sin måte og er veldig et populært format.
-Quicktime (MOV) - Formatet er utviklet av Apple og brukes mye til filmer som streames på nettsider og på Mac pcer. Her kan også(som med avi), videoen og lyden være komprimert på hver sin måte. Men i nyere versjoner brukes MPEG-4 komprimering.
-WMV - Dette er formatet til Microsoft. Stort sett samme opplegget som Quicktime. Brukes mye til videostreaming.
-FLV - Videoformatet til flash-video. Videon blir komprimert med Sorensen eller en codec som heter VP6. Flash Player inneholder codecene som trengs, slik at alle brukere skal kunne se filmen(så fremt de har Flash Player :P)
-DivX - Veldig populært format blant fildere og innternettbrukere. Formatet bruker en egen codec basert på MPEG-4 og er ofte støttet i dvd-spillere. Codecen brukes også i andre filformater.
MPG/MPEG - En format som vanligvis brukes med MPEG-2 eller MPEG-1 komprimering.

Opptak og redigering
Det brukes mange utrykk når vi snakker om opptak og redigering av video. Vi har blant annet "shot"(sammenhengende opptak fra start til slutt), "scene"(en eller flere shots som viser en hendelse) og "klipp"(en bit av en video med opptil flere scener), er de vanligste utrykkene. Flere "klipp" gir altså en video ;)

Det finnes mye videoopptaksutstyr. De profesjonelle bruker dyre avanserte kameraer med progressive bilder, men det finnes også mye bra og billig på amatørfronten. Kameraene lagrer på to forskjellige måter: DV-komprimering for deretter å lagre på et magnetbånd, eller MPEG-2 komprimering for så å lagre på en harddisk, DVD eller minnebrikke. Dyrere kameraer kan også ta opp i HD-kvalitet, men legg merke til at dette egner seg dårlig på hjemmesider da det krever høy bitrate.

Kameravinkler og bildeutsnitt kan gjøre stort med video. Slike effekter bruker regissørene av store kinofilmer for å gi en stemning. Vinkel nedenifra kan f.eks. gi en følelse av makt, mens ovenifra kan få objektet til å bli litt beskjedent. En kan også f.eks. variere vinkel mye og flytte litt på det konstant for å gjøre en video mer levende(men pass på å ikke snu så personene endrer side av skjermen da dette er forvirrende for seerne). Dette er en kunst som må læres, med mange småtriks som utgjør store ting for videoen. Stødig bilde og bevelgeser eller håndholdt ustabilt bilde kan også brukes for å gi ulike effekter på filmen.

Når mange klipp er spilt inn er det på tide å redigere. Dette gjøres som oftest i digitale videoredigeringsprogram på datamaskiner, og en kan kutte, lime inn, endre lyd og fikle med klippene til vi har en strålende video. Masse spesialeffekter kan også legges til. Alt fra enkle rammer, til animerte omgivelser som ser ut som om det er virkelig. Videoverdenen er fått stort utbytte av å bli digital! :D

Dette var alt som var interessant i kapittel 6, resten var om flash og det har jo jeg latt være å fokusere på da dette er veldig praktisk av seg. I dette kapittelet valgte jeg å hoppe over oppgavene da jeg som regel har sagt alt allerede i oppsummeringa ovenfor.